Enkel bursdagsmoro

Lørdag ble det arrangert uoffiselt stevne i hundehallen. Det kom som bestilt, jeg bestemte meg for å teste hvordan vi lå an med programmet og om det var like ille som på Bryne der hun falt helt ut.
Vi har ikke hatt mange treningene siden den gang, men like deler helhet og trening med trøkk. Det var på tide å se om det hadde noe for seg.
Målet for dagen var å ikke gire henne opp eller hjelpe henne for mye før jeg skulle sende henne fra meg. Farten var ikke viktig den dagen, jeg ville se at hun faktisk klarte å gjøre øvelsene selv om hun var litt dempet. Dersom hun ikke hadde gjort det hadde jeg allerede planen klar for hva jeg ville gjøre så det ble mer likt som på trening.

Felles sitt og felles dekk gikk strålende. 10 på begge!

Inne i hallen (den er jo ikke så stor) måtte vi gå ganske tett på publikum som satt inntil den ene veggen. Jeg merket veldig godt at det er der den største treningsmengden vår må ligge. Hun falt litt ut når vi kom for nærme og syns det var skrekkelig vanskelig å løpe til kjeglen som stod rett mot ringtauet og tilskuerne.
Utenom gjorde alt hun skulle og vi fikk ingen reprise av forrige stevne. Hurra, jeg er så lykkelig igjen! Når jeg ser på filmen blir jeg så stolt, det ser virkelig fint ut!

På foten (8,5) kjentes veldig bra ut, hun hang på hele tiden og helt om vendingene føltes det ut som det bare fløt på. Filmen viser det samme som jeg kjente, vi er på riktig vei med foten, jeg tror aldri den har sett så fin og jevn ut før. Fortsatt ikke helt i mål, men definitivt på riktig vei.
Lynet; (5) litt mer dempet enn normalt, men mer på enn hun har vært på treningene siden Bryne. Misset et moment, men det er ingen stor greie. Jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig fant ut at jeg måtte få henne til å sitte likevel, det hadde mest sannsynlig ingenting for seg. Bortsett fra mitt hjernedrypp var det en fin øvelse.
Innkalling: (8,5) Hun gjorde hele øvelsen helt greit! I motsetning til på Bryne hvor hun måtte ha dobbeltkommando ned og nesten glemte at hun skulle på plass. Jobben min var å få henne til å holde kontakt helt til jeg kommanderte, og det klarte vi fint.
Ruta (9) Her hadde hun veldig lyst til å ikke løpe ut til kjegla som stod mot publikum, men hun gjorde det! Jeg kan ikke beskrive hvor fornøyd jeg er med det! Når hun fikk lov å løpe videre til ruta ser hun faktisk litt lettet ut og gjorde resten helt perfekt.
Apport dirr (9) Hun holder apporten helt til jeg tar den (takk og lov!) selv om hun holder litt løst og jeg egentlig hadde bestemt meg for å trekke litt i den før jeg sa takk (det gjorde jeg ikke) Fremskritt!
Metall (10) Fint! Her holder hun ordentlig godt fast!
Neseprøve (8) Denne slapp hun også på Bryne, men på lørdag holdt hun fint fast! Hurra! Jeg prøver å lære henne å søke fra venstre men ser at hun på en eller annen måte har lært seg det motsatte
Avstand (9) Slurvebakoversitt, men de andre forflytningene gjorde hun finfint. Antydning til lyd på oppsitten, derfor la jeg henne ned igjen flere ganger og derfor passet det også perfekt at vi ble stående og prate med dommeren før jeg fikk gå ut og belønne.
Sum: 277,5 poeng

Vips ble også påmeldt til i hyrten og styrten, han har ikke fått trent noe særlig etter vi var i stavanger, det er Kry som har fått mest oppmerksomhet. Jeg tenkte at vi alltids trenger enda mer stevneerfaring og det blir jo bare som en lang kjede (det er han jo vant til)
Han jobbet som en helt og viste tydelig hva som sitter bra og hvilke deler vi må jobbe videre med.
Felles sitt (10)
Felles dekk (10)
Fot (9)
Sitt under marsj (8) Han falt ut så jeg gav en dobbelkommando for å få ham til å følge med
Innkalling (9,5)
Ruta (9,5)
Hopp apport (9)
Metall (8,5) Brukte litt tid på å ta den opp
Neseprøve (10) Denne har vi fortsatt mye igjen å jobbe med for å fordele verdien. Men han hadde et helt perfekt søk og tok riktig pinne på første konfrontasjon til tross for sin ivrige fart ut.
Avstand (6) Avstanden var veldig fin, han brukte bare en hel del kommandoer på å forstå at det var avstand og ikke dekk og bli
Helhet (9)
Sum: 284 poeng og en flink gutt!

Det beste var at vi fikk gavekort på treningstid i hallen, en helt super premie!

Trøkk i sauehagen er mye lettere. Kry og Bjørk samarbeider om å passe sauene helt på egenhånd mens vi legger strategier for neste økt.

Prosjekt trening med trøkk startet på torsdag. Jeg elsker å trene med forstyrrelser og jeg elsker å gjøre det sammen med Elin. Når vi trener sammen velger vi som regel ulikt fokus på treningen men blir alltid inspirert av hverandre til å ta tak i detaljer eller engasjements øvelser vi kanskje hadde glemt litt av.

På torsdag var det min tur til å komme med en lur ide, siden jeg skal utfordre Kry til å tørre og bygge opp selvtilliten hennes når det er mye trøkk rundt valgte jeg å starte med en løpe ut øvelse. Jeg lå våken natten før og fant ut av om vi står helt ved siden av hverandre når vi skal sende ut, med to kjegler foran oss og en rute på hver side av kjeglene får vi både trent på at hundene skal tørre å løpe ut men også på at de ikke skal bry seg om den andres kommando.
Det var kjempemorsomt! Men det vanskeligste var overraskende, men logisk nok, å få både Kry og Spike til å løpe ut til kjeglene når de måtte jobbe så nært hverandre. Flere ganger i starten av treningen ble en av dem sittende igjen, høflige som de er. Da hjalp vi dem bare ut og belønnet heftig når de til slutt prøvde.
Etter hvert ble det til en morsom lek, både for oss og dem. Akkurat slik treningen skal være.

Siden jeg både skal jobbe mer med helhet i tillegg til detaljer kjørte jeg gjennom hele eliteprogrammet før jeg fikk lov å trene med trøkk. Bitvis fint og stabilt, innimellom ikke så bra. Jeg fikk filmet begge deler så jeg kan holde kontroll på hvordan utviklingen blir, her kommer noen klipp fra trøkktreningen.

Selv om jeg mest av alt bare har lyst å trene lydighet inne i den varme, tørre, kunstgressbelagte hallen vår har jeg nå innsett at jeg må tvinge meg selv til å trene mer ute og i ulike værforhold. Vi kan jo ikke bli helt bortskjemte heller.

Selvsagt kom det en meter snø i samme øyeblikk som tanken slo meg, og dermed var det bare å ta frem traktoren.
Nå hørtes det kanskje litt kult ut at jeg kjørte traktor og brøytet min egen treningsbane, men så vel er det ikke. Jeg bestilte brøyting av banen og så hjalp jeg til ved å stå ved siden av som moralsk støtte og ta bilder.
(Jeg fikk faktisk lov å styre den håndholdte snøfreseren litt også)
Ble det ikke bra? Nå har jeg virkelig ingen grunn for å ikke ta på lange underbukser og boblejakke før jeg trener lydighet.

Du skimter kanskje såvidt snøfreseren. Den jeg styrte. Det var tungt.

Kry har fått straffearbeid for å gjøre opp igjen for søndag

voila! (Takk Atle)

Etter det totalt misklykkede stevne i helgen forsvant all lyst til å trene lydighet. Jeg hater når jeg ikke har et raskt svar på hvorfor ting skjer eller hvordan jeg kan endre det.
Da vi kom ut av ringen på søndag hadde jeg mest lyst å gråte. Fordi jeg ikke visste hvorfor ting ble som det ble eller hva som utløste det.
Jeg bruker jo alltid ha full kontroll.

Mandag dro jeg derfor ut på gjeterhund trening, det kjentes deilig å få slippe alt som heter detaljer, helhet og presisjon og gjøre noe helt annet. Jeg fikk brøle av meg all frustrasjon og vi fikk til mer enn vi noengang har gjort, i tillegg til en skikkelig hes whiskey stemme. Det var ubeskrivelig deilig å få til noe og tirsdagen ble også brukt i sauehagen for å fortsette der vi slapp på mandag.

Idag var jeg klar for litt lydighet igjen. Jeg har nå falt på den beslutningen å ikke tenke mer på hvorfor ting ble som det ble på søndag eller hva jeg gjorde feil i forkant. Istedenfor blir fokuset fremover kjeder og miljøtrening.
1. Enda flere kjeder, vi har forandret på en del detaljer i det siste men nå må jeg få til mer helhetlige treninger. Jeg skal starte hver eneste økt med å gå gjennom hele eliteprogrammet i ulik rekkefølge og dertil storartet belønning.
I tillegg til dette skal jeg prøve ut ulike oppvarminger og gjøre alt likt til slik jeg gjør på stevne. Ha henne i bånd inn i hallen, ligge i buret mens vi rigger til og kun varme opp på et lite område.
2. Mer trening med trykk rundt, det vil si hunder som står i nærheten, høye lyder og masse roping. Jeg ser nå at hun i noen tilfeller feiger ut og velger å ikke fortsette å jobbe om det blir for vanskelig.
Vi startet treningen idag med å ha en valp plassert ute ved kjegla og kun belønning om hun stilte seg opp riktig. Første gangen løp hun halvveis ut og stoppet, andre gangen løp ut hun men stilte seg på andre siden fra valpen, siste gangen løp hun helt ut og stilte seg riktig. Jeg skal forsøke å filme treningen og legge ut så dere kan se hvordan jeg gjør det.

Etter halvannen time i hallen fikk alle hundene løpe i dypsnøen, vi skal nok klare dette også.

Siden det plutselig kom snø her har ikke kaninen fått være ute i luftegården sin, og å bare sitte og kjede seg i buret virket ikke som noe godt alternativ. I sommer stakk den av flere ganger og ikke tale om den ville komme frivillig, vi fikk alltid tak i den igjen ved å løpe og finte et par minutter.

For et par dager siden tenkte jeg at det kanskje var forandret seg nå, vi har jo trent en del så jeg vet han liker meg… Jeg lot det stå til, og akkurat som en hund som får gå løs for første gang etter den har stukket av hadde jeg lommene fulle av godbiter og en gjeterhund på hånden dersom vi måtte avskjære ham.

Det gikk strålende, han fulgte etter meg, fikk belønning og hoppet litt videre, han har tilogmed begynt å komme på innkalling, bare se!

Dere husker jo hvor manisk Vips er før neseprøvene. Visst har det blitt bedre, og vi jobber fortsatt med å forandre moduset hans FØR jeg sender ham til neseprøvene. Det vil si at jeg belønner ofte for at han bare blir sittende etter jeg har snudd meg rundt og mens noen kommanderer  »send ut». Der har øvelsen sluttet før vi har gjort akkurat det samme en gang til. Han har blitt mye flinkere til å holde kontakten med med istedenfor å halvveis lette før dommeren har fullført «send…»
Idag fant jeg ut det var på tide å jobbe litt mer med selve søket.
Jeg har kviet meg litt for hvordan jeg skal jobbe videre med selve søkingen, for tilogmed når vi har trent på kort holdog jeg har belønnet med bare en godis skrur han seg voldsomt opp. Det var derfor på tide å se litt på hvilket modus han er i før jeg sender ham i nærsøk og hvordan jeg skal belønne for å få roligst mulig resultat.

Nina gav meg et godt råd, hun sa at i jakten jobber de mye med å få ned forvetning før de skal sende ut hundene for å hente apporter så ikke det skal bli piping.
De har hunden ved siden av seg, lar noen kaste ut en dummy, snur seg deretter rundt og lar hunden gå et godbitsøk som ligger bak dem.
Jeg tok med meg ideen inn i nærsøket.
Først belønnet jeg bare at han ble liggende tungt mens jeg la ut pinnene, etter hvert fikk han reise seg og spise noen godbiter jeg strødde ut og deretter fikk han søke. Som belønning strør jeg masse godbiter rundt på bakken for å roe det hele ned, det blir nemlig fort litt intenst om han skal spise godbiter fra hendene mine. Jeg strødde ganske mange så han skulle bruke mye tid på å spise dem opp. Deretter fikk han gå i et nytt søk. Allerede kan de muligens se ut som det har en effekt, jeg skal trene videre imorgen etter noen lange økter med apport dirrigering og legge ut oppdatering (hvis det går bra

Jeg bare elsker disse buksene. For det første har de lommer til det man trenger og for det andre er de laget med strecht både i rumpa og på knærne. Det kjennes nesten ut som å trene i tights!
Buksene kjøper jeg på xxl og dit kommer du ved å trykke på bildet. En perfekt bursdagsgave til deg selv

I helgen var jeg i Narvik og holdt kurs for en gjeng staute nordlendinger. Skal man drive med lydighet året rundt når vinteren er kald og isete krever det en hel del pågangsmot og stahet. Jeg syns det er så morsomt å holde kurs for folk som trosser vær og vind og driver med det de liker. Det var flere ulike raser på kurset, jaktlabrador, vanlig labrador, aussie, jack russel, heeler, shapendoes og en blandingshund. Hver eneste gang jeg holder kurs og møter nye ekvipasjer så lærer jeg noe nytt. Jeg elsker å holde kurs! Takk Narvik.

På flyet hjem leste jeg boken «Jeg er Zlatan» på Ipaden og dermed begynte jeg å tenke, hva er det egentlig som skal til for å lykkes?
Talent? Kunnskap? Treningskamerater?
Selvsagt hjelper det å trene sammen med andre som kan gi deg tilbakemeldinger og støtte deg når du trenger det, selvsagt hjelper det om du er kunnskapsrik og vet hva du skal gjøre. Men den aller aller viktigste tingen er å aldri gi deg!

En gang vi satt rundt ringen på et uttakstevne sa en av de andre deltakerne til meg; Rundt denne ringen her Siv, sitter de staeste menneskene i hele hundenorge!
Og jeg tror jammen hun hadde rett.

Når Kry var valp satt vi rundt finaleringen i Nm og noen sa til meg, tenk om noen år er det kanskje dere som går der inne. Jeg trodde det egentlig ikke selv, men en ide hadde begynt å spire. Tenk om det gikk…

Når vi startet å konkurrere gikk det ikke så veldig bra, vi trente aldri helhet og det var litt på lykke og fromme om øvelsene gikk bra eller ikke.
Sakte men sikkert fortsatte jeg å trene, lære og prøve ut. Jeg fortsatte å lete etter måter å bli bedre på og vi kom oss opp i elite.
Etter tre førstepremier fulgte nesten et helt år med 0 – 0 og 0, alltid var det noe som ødela. Hun kom etter meg på innkallingen, fant ikke ruta, stoppet ikke på innkalling, hoppet frem på avstanden og klarte ikke skiftene i lynet.
Så kom fellesdekk bøygen hvor hun plutselig begynte å reise seg på fellesdekken og komme etter meg, og deretter kom lyden. Arg. Lyden.
Dere vil ikke tro hvor mange ganger jeg tenkte på å bare gi meg, drite i hele lydigheten og heller finne på noe annet og morsommere å drive med. Det ville vært mye enklere, og morsommere.
Men jeg gav meg aldri, og se hvor vi har kommet idag.
For hver gang jeg ikke gav meg kom vi et steg videre på veien og for hver gang vi overvant en hindring lærte vi en viktig lekse.

I Sommer var i med på Nm, kom til finalen og endte opp som nummer 5. Jeg lover deg at det var en stor dag! Den 5. beste hunden i Norge!

Så ble vi med som reserve for landslaget til nordisk, fikk konkurrere og endte opp som nr. 9 av de 27 beste i norden. Hvem hadde trodd det når de så oss gå klasse 2 for første gang for lenge siden!

Før jul hadde jeg enda en periode hvor jeg mistet lysten helt på å drive lydighet. Det kjentes ut som uansett hva vi gjorde så fikk vi ikke topp karakter på alle øvelsene. Selv om vi ikke fikk noen nuller lengre så var det alltid noe som trakk ned. Så da måtte jeg bestemme meg igjen, skal jeg fortsette eller bare droppe det og finne noe annet.
Jeg gav meg ikke da heller, og når jeg ser på filmen fra stevnet sist søndag ser jeg faktisk flere detaljer som HAR blitt bedre. Fordi jeg ikke har gitt opp.

Så jeg kommer aldri til å gi meg, jeg skal klore meg fast og trene jevnt og trutt til jeg når målet mitt. Og når jeg kommer dit, da skal jeg finne nye mål og bli enda bedre.

Så aldri gi deg! Fortsett å jobbe. For den som gir seg er en dritt!

Akkurat det samme som hunden våre lærte idag. Sauene var usedvanlig sta og ville bare inn i fjøset, de nektet å flytte seg. Men ingen av hundene gav seg og alle klarte å flytte dem til slutt. Aldri gi opp!

Denne helgen er jeg i Narvik og holder kurs. Hundene er plassert rundt til snille folk og jeg har allerede fått bildebevis på at de tar seg til rette.